Intervju: Blood Red Shoes
Hove 2008
Backstage er en merkelig greie blitt. Når jeg var yngre var jeg bombesikker på at det var som på film. Mengder av nakne kropper, kortvokste folk med narkotika på et fat festa til hodet , motorsykler, børst og legendarisk festing. Om det noen gang har faktisk vært sånn er jeg ikke helt sikker på. Men backstage på Hovefestivalen denne Onsdagen er det ingenting som tyder på det. Jeg ble intervjuet av en svensk radiokanal i tre minutter før jeg skjønte at de tydeligvis hadde misforstått hvem jeg var. Jeg trodde de prata for å ha noe å snakke om før jeg la merke til mikrofonen hun holdt like under munnen min. En fra et annet medium satt på en krakk og venta på de hun skulle intervjue. Og de viste seg at de var like usikre som henne og satt tre meter bak i strandkanten. Ingen vet hvordan noen ser ut i dagslys. Likevel er det noe flott med det også. Den fine skjærgården, de glade menneskene, ølet til en billig penge og selvfølgelig festlige samtaler. Tiden var inne for å intervjue Blood Red Shoes som nettopp hadde holdt en glimrende konsert i det rosa teltet.
Deres debut ’Box Of Secrets’ som kom tidligere i år markerte seg fort som et særdeles godt album. Duoen fra Brighton spilte seg inn i hjertene våre rett og slett. Og de viste seg å være noen av de søteste menneskene jeg noen gang har sett. Så kom Laura-Mary og Steven gående mot meg. Æ va klar.
Erick Ellectrick: Hei, hei. God kveld! Takk for fin gig. Har dere det like bra som meg?
Laura-Mary: Det håper jeg. Vi er veldig fornøyde og hadde liksom ikke trodd at noen i Norge kjente noe særlig til oss.
Steven: Og mange sang med på låtene hele tida også. Ha ha, det er så kult!
L-M: Jeg synes vi hadde så fin lyd! Det er jo ikke akkurat standard på en festival. Ikke for småtasser som oss.
EE: Det er ikke hvilken som helst festival, jenta mi. Dette er Hove! La meg prate litt om skiva deres. Må være litt seriøs først, så kan vi tøyse siden. Det må vel være godt å endelig få den ut?
S: Ja, kødder du eller. Første singelen vår kom for tre år siden. Så komet par til, he he. Vi slapp minialbumet vårt (I’ll Be Your Eyes) eller en samling av singler kan du si i fjor. Disse låtene ble jo spilt inn på nytt til ’Box Of Secrets’ som var ferdig i fjor. Det ble spredt på nettet, noe som er ganske døvt når releasen skulle være i April. Men, vi har ikke tapt noe på dette synes jeg. Mange av de som laster ned tar dette igjen ved kjøp av merch og konsertbilletter. Hovedønsket vårt er at folk skal høre og like musikken.
EE: Det må jeg si. Fin innstilling. Er dere komfortable med å tunere og slikt? Det er ikke Bowie.
L-M: Ha ha ha. Bowie. Han har jo gjort det så mye før da. Men, vi digger det forløpig. Alltid digg å legge ut på veien. Vi har konsentrert oss om UK i første omgang, så det er ikke lange biten å reise av gangen.
S: Man får jo reist da. Det er jo gøy f.eks. å komme hit hvor vi aldri har vært før. Se en båt! Og for en båt!
En svær cabincruiser fanger interessen hans i tre minutter. Laura-Mary og jeg bruker tiden til å snakke om Guns N’Roses, The Fall, kjoler som faller av på fest og varmt øl.
L-M: Det er jo kult å høre! Vi har alltid prøvd å distansere oss fra den merkelappen mange av bandene i UK har. Du veit, alle de som høres kliss like ut. Visst liker vi Libertines og sånn, men vi prøver å ikke høres ut som de. Håper ikke jeg driter i eget rede nå... Det er jo egne fag på skoler som underviser i den type låtskriving nå tror jeg. Det er jo typisk, noe blir så stort at det spiser seg opp innen ifra.
EE: Sånn som Guns N’ Roses?
L-M: Hahahahahaha (latterkrampe), aahh, ja. Men ikke på samme måte da. Du er gæren, mann.
EE: Men dere er vel litt unge til å ha opplevd den musikken når artistene hadde sin storhetstid?
S: Det er jo som det alltid har vært. Eldre ungdom blir lei musikken de hører på gir bort eller selge platene sine til de yngre for en billig penge. Jeg har hvertfall funnet mye av de beste platene jeg har hørt i esker på loppemarked.
L-M: Når første bølge av britpopen kom og spesielt da Radiohead for alvor tok av var det vi som hørte på de gamle platene. Jeg håper virkelig det fortsetter sånn i framtiden også. De eldre tøysebukkene som bodde i nabolaget mitt ga jo bort The Jesus And Mary Chain-platene sine til meg fordi de ikke var kule nok lenger. Ti år etterpå angra de sikkert som hunder, men det er deres tapp. Bastards... He he...
EE: Etter turnering og sommerferie da. Hva er planen?
S. Vel, først litt fri. Se gigs, henge med venner og ta igjen det tapte. Henge litt i Brighton. Men vi håper å gå i studio igjen om ikke altfor lenge. Lage nytt materiale og begynne fra scratch igjen. Men det blir selvfølgelig deilig å bare være hjemme. Ikke for å klage altså. Vi elsker tempoet og alt sånn.
L-M: Det slår jo å jobbe på TESCO eller gå på skolen.
EE: Er det som er det eneste man kan gjøre der borte? Jobbe på TESCO, skole eller spille i band? Det har jeg hørt.
L-M: Ha ha, nei... Ordla meg litt feil. Vi setter så utrolig pris på å konsentrere oss 100% om det vi gjør. Ingen av oss blir rike av dette, men vi har ingen grunn til å klage.
S: Jeg tror jeg skjønte spøken din. I mange engelske tekster finner man en setning eller to hvor de nevner TESCO og shitty jobs. Riktig?
EE: Right you are. I am a boy.
L-M: TESCO har god juice da.... Uff, ha ha ha. Dette er det morsomste intervjuet jeg noen har gjort.
EE: Bare vent til spørsmålene om yndlingsfarge du! Turnering da? Blir det stor satsing i USA og Asia?
S: Det veit jeg ikke hvordan det blir faktisk. Det blir vel noe, men vi har ikke hørt skikkelig etter når noen har fortalt oss det tror jeg. Veit det blir noen konserter i statene, men nå føler jeg at jeg prater i ørska her.
L-M: Jeg håper det. Tenk så kult da! Og være overalt.
EE: På samme gang?
L-M: Aahh, come on!
(latterpause)
Jeg har funnet at jeg har en ekstremt tørr humor etter noen dager med festival. Noe jeg også har fått bekreftet flere ganger tidligere.
L-M: Vi vil se verden og vi vil spille for folk. Enkelt og greit. Hi hi.
S: Det er det beste svaret du har hatt i dag synes jeg.
Vi prater litt videre om løst og fast, tar noen bilder i en kano og kjenner på vannet. Hyggelige folk detta. Litt som å ha leierskolevenner. Kanskje de vil skrive i skoledagboka mi? Men vi sier pent adjø til hverandre og jeg spurter nok en gang videre. Før jeg veit ordet av det snubler jeg i støvlene til en av gutta i følget til Dummu Borgir. Jeg valgte å ikke gi han en panne, men trippet rolig av sted uten å le meg halvt i filler. Eller bli denga i stykker.
Tekst og foto:
Erick Ellectrick