Intervju: Campfire Kansas
På Q møter jeg en ulastelig kledd ung mann, med en stor Guccitrillebag ved siden av seg.
”Har du vært ute og reist”, spør jeg, litt usikker på hvorfor man må ha med seg så mye bagasje når man bor i Jessheim. (Han bor nå i Oslo. red.anm.)
Han ser på meg med et skuffet blikk, åpenbart oppgitt over et så teit spørsmål. Han rister på hodet og sier noe om jetsetlivet og pendlerhelvete, før han sier at han skal bli intervjuet av p3 og ikke har så god tid og om jeg vær så snill kunne stille spørsmålene mine og bli ferdig.
Så, Bjørn Inge, sier jeg for å redde meg ut av pinligheten, hvem er denne Campfire Kansas?
Jeesus… Campfire Kansas er et elektronisk rockeband med røtter i new-wave og elektonika.Vi lager musikk som er mørk og mystisk samtidig som den er utadvendt og dansete. Med andre ord noe som er mangelvare, ihvertfall i Norge.
Vi? Er Campfire Kansas et band eller? Trodde det bare var deg. Me, myself and I liksom?
Jeesus… Bandet er verken et band i tradisjonell forstand, ei et soloprosjekt, men mer en form for et musik kollektiv ala Massive Attack og Wu Tang Clan basert rundt Bjørn Inge Engebretsen, dvs meg.
Stillhet… Jeg har skal ikke skryte på meg å ha intervjuet mange store band, men noen har man da møtt, og nå kjenner jeg jo Bjørn Inge fra før, til og med spilt i band med ham, men å intervjue den vest og lærkledde mannen viser seg å være en nervøs affære for min del.
Jeg søler litt kaffe og spør: ”Eh, etter et lite intermesso i Liverpool er du altså tilbake i Oslo for godt eller?”
Jeg er i Norge inntil videre ja, spiller konserter og skriver materiale til debutplata. Jeg trives godt med å være i Norge for øyeblikket, men jeg lever derimot i et par kofferter med musikkutstyret mitt, så ingenting er avklart for fremtiden.
Aha, derav koffertene tenker jeg.
Nå føler jeg meg vel alltid litt alene, men jeg har lært svært mye av å spille med de overnevnte band, men det er utrolig deilig å kunne konsentrere meg om mitt eget band og at det faktisk går veldig bra, og…
…det må jo være ganske annerledes å fronte sine egne låter enn å spille et instrument da?
Lar du meg fullføre så skal jeg forklare deg alt jeg. Jeesus… Hvor var jeg? Jo, det er klart en stor overgang fra å spille et instrument til å være multinstrumentalist og frontmann. Men nå har jeg vel vært litt sånn annen-frontmann til tider før og da, som en Richie Sambora eller noe haha…
Hahaha! Jeg søler litt mer kaffe.
Ferdig? Det jeg er ganske fornøyd med om dagen dog, er at mens hiawata! og Accidents Never Happen har hatt mye mer press på seg til å faktisk levere, er Campfire Kansas fortsatt en underdog, slik at vi kan eksperimentere og bruke tid på å finne soundet vårt.
Var ikke meningen å avbryte deg altså Bjørn Inge, sorry..
Du ga ut en slags promoskive, Hugo Ball Sessions, for et år siden. Noen planer om et nytt album, eller en skikkelig utgivelse snart?
Vi konsentrer oss om å spille live i første omgang nå. Det er ikke før man har spilt låtene live x antall ganger at man skjønner hva som funker og hva som ikke funker. Videre så syns vi at mange band spiller ut kortene litt for tidlig ved å gi ut plate når de ikke har bygd seg opp en ordentlig fanbase. Men en EP er i preproduksjonsfasen. Vi regner med å ha en singel og video klar forhåpentlivis rett etter jul.
Du går jo for å være en ganske… eh, kompleks type. Hva inspirerer en sammensatt mann som deg?
Jeg inspireres av alt mulig rart. Alt fra obskure filmer, til kunstustillinger, etc. Så Matthew Barney, Godard og Kafka troner høyt. Den viktigste inspirasjonen for meg har og vil alltid være Smashing Pumpkins dog. Vi skal vel alikevel ikke legge skjul på at vi liker band som Depeche Mode, Joy Divison og New Order, men nå om dagen lar jeg vel meg mest inspirere av band som Massive Attack, Clash, Patrick Wolf og King Tubby.
Så, hva er planenen fremover nå?
Trodde jeg hadde svart på det allerede? Planene fremover er å få tunert og spilt så mye live som mulig. Vi tror nøkkelen til suksess ligger gjennom livespilling og ikke plateutgivelse. I tillegg driver vi og jobber med et klubbsett av låtene som vi håper å være klart med snart. Men for de som klarer å vente til etter jul, så er det EP på gang.
Alt er vel litt avhengig av om du noen gang kommer til å få orden på mac'n hehehe?
He he… Ja vi har vel hatt litt problemer med den på den tidlige vårparten. Hehe… Ambisjonsnivået mitt har alltid vært høyt, så jeg har pushet meg ganske langt fremover på kort tid, og det betyr at det tekniske noen ganger har gått på trynet. Men tro det eller ei, nå har vi kontroll. Tekniske problemer er dagligdags i elektronikaverden, så litt må vi nok regne med i fremtiden og, men det er vel litt av sjarmen at litt spontane løsninger skjer under konsertene og?
Seff! Til slutt, du har jo som sagt oppholdt deg endel i England, men hva synes du om Oslo som musikkby? Du var jo med på den mye omtalte Osloskiven...
Som en true artist har jeg selvsagt et hjemstedskompleks hahaha.. Jeg syns at Oslo er en herlig by, og det er byen jeg har lyst til å slå meg ned i til slutt. Videre som man hører på Osloskiva har det dukket opp svært mange bra acts i byen. Videre har musikkbransjen åpnet seg ganske stor grad mot band som tør å bruke begrepet “digital” i vokabulæret sitt. Men Oslo er fortsatt en svært konservativ by med svært høy nostalgi faktor. Og det er ikke alltid det som skaper best musikk og er mest inspirerende. Videre er byen kanskje hakket for jovial og jævelig for min smak hahaha.. Nei da. Men jeg skulle ønske den var litt mer ”farlig” hvis du skjønner hva jeg mener. Hvor folk er opptatt av å pushe grenser i stedet for å kose seg med gamle 60 talls vinylplater. Men poenget, Oslo er både en by jeg elsker og hater.
Da passer det kanskje å avslutte med Hertis’ udødelige ord: ”Oslo, di hore!”
www.myspace.com/campfirekansasband
Tore Løchstøer Hauge