Intervju - Deerhunter (egentlig Atlas Sound)
Hove 2008:
Når vår venninne Kristine fra Tuba og jeg gikk ned backstage observerte vi en lang og tynn fyr. ”Hey! Bradford” jubla jeg. Han snudde seg, smilte og hilste pent som bare en gentleman kan. ”Sondcheck først. Så prat” sa han med et stort smil. Detta ble vi enige om. Enige og enige, fyren kunne slått meg og jeg hadde likevel smilt. Min helt ass!
Soundchecken tok umennesklig lang tid, men etterhvert var Bradford på plass. Med beina i kors og et skeivt smil var vi i gang. Planen var egentlig å intervjue Bradford om hans eminente soloprosjekt først. Så resten av bandet.
Grunnet en veldig tidlig avreise ble det kun et veldig kort intervju med Bradford. Om Atlas Sound.
Erick Ellectrick: So. What’s up liksom? Veit du at du har laga årets beste skive egentlig?
Bradford Cox: Seriøst? Det er sinnsykt kult at du synes det. Har folka i Norge så god musikksmak? Ha ha ha. Det er så gøy at noen føler det sånn. Prosjektet var og fortsatt er min lille baby. Nei du, detta var koselig å høre!
EE: Kommer du med Atlas hit en gang eller?
BC: En invitasjon? Nå MÅ jeg jo komme. Bor jeg hos deg da?
EE: Klabern!
EE: ’Ativan’ er en låt jeg ikke klarer å slutte å høre på. Hva var utgangspunktet for den egentlig?
BC: Å høres ut som The Jesus And Mary Chain tror jeg. He he, det er faktisk det som er sannheten. Jeg er utrolig stor fan av de. Men det er jo egentlig alle. Jeg elsker også betegnelsen ”shoegaze”. Ha ha, uttrykket se-på-skoa-sine. Sånn er det bare journalister som kan komme på. Et band er redd for å se på publikum og vips! Det ble en sjanger. Men viktig for meg å si er at god musikk er god musikk uansett hvem som lager den.
EE: Er det en unskyldning for den Sum 41 t-skjorta du har på deg eller? Neida, jeg tulla. Plata di er dedikert til bestekompisen din. Blei han glad?
BC: Det håper jeg. Det er en utrolig emosjonell prosess. Han var i tankene mine helt fra dag én. Alle har vi noen vi elsker unasett tid og sted. For meg er det han. Han er bestevennen min. Han fortjener den skiva og sikkert enda mer. Men det må du ikke si til han assa, før jeg veit ordet av det har jeg ikke noe sted å bo lenger.
EE: Ahhhh....
EE: Kommer dere (som Deerhunter) med noe nytt snart eller?
BC: As we speak. Ny plate snart. Gleder du deg?
EE: Som bare en ung androgyn gutt kan.
BC: Gull. Håper du blir like happy som meg, Litt selvskryt skader ingen.
BC: Nå må jeg egentlig spille. Skal vi ta reste seinere?
EE: Klart det!
Så drar Bradford Cox opp buksa. Løper mot scenen og spiller foran førti (sikkert litt fler, men jeg ble fortalt det av en ung vakt) dedikerte fans.
Han kom ikke tilbake for mer intervju, men lovte oss å komme tilbake snart. Da får vi lov til å snakke så lenge vi vil. Om hva vi ville. Er det da spørsmål om yndlingsfarge kommer tro?
Jeg veit ikke helt hva det er med Bradford Cox. Men han minner meg om alle jeg liker. Tynn, smart, melleomrom mellom tenna, rødlig hår og gitar. Og vanvittig kul.
Fordi vi hadde så sjukt kort tid fikk jeg ikke tid til å knipse noen (piller) bilder, men her er setlista og en tegning av Bradford. Han har ikke så stor arm egentlig. Men det ser barskt ut.
Erick Ellectrick