Intervju - St. Vincent
Jeg var så heldig å få intervjue den nydeligste jenta på Hovefestivalen, nemlig Annie Clark, også kjent som St. Vincent. Jeg er alltid litt nervøs før intervjuer, men når jeg skal snakke med en dritpen dame som også har gitt ut en strålende skive, ’Marry Me’, så blir jeg virkelig nervøs. For å gjøre nervøsiteten komplett så klarte jeg å tråkke hun på hælen når vi gikk mot backstagen og hun virket ganske uinteressert når vi begynte der hun satt med solbrillene på og drakk en kald og god Arendals Pils. Men jeg kjører på.
AC: Heihei. Nei, jeg har vært i Norge tre ganger før tror jeg. En gang med Polyphonic Spree og to med Sufjan Stevens. Rimelig sikker på at det var sånn det var. Koser meg i hvert fall alltid her.
Det er godt å høre. Hvordan har det vært å spille med Sufjan? Har han på noen måte hjulpet deg med å starte din egen karriere?
AC: Det har vært veldig bra å spille med Sufjan. Han er en strålende person og musikken er fin. Om han har hjulpet meg noe? Ja. Han har jo på en måte det, men han er ikke noen spesiell inspirasjon for meg. Musikken vår er jo veldig forskjellig. Men han har vært en bra støtte og en god venn gjennom hele prosessen.
Ok. Nei, musikken deres er ikke så veldig lik nei. Men hva har da vært inspirasjonen din for albumet ’Marry Me’?
AC: En spesiell inspirasjonskilde er umulig å oppgi. Mye av dette materialet skrev jeg allerede når jeg var 16 år gammel. Og resten har kommet siden det. Jeg ville bare lage min egen musikk og det har vel vært drivkraften min.
Og hvor gammel er du nå? Om jeg får lov til å spørre…
AC:16… Nei, jeg er 25 år nå.
Da er vi nesten like gamle da. Jeg er 24. Så morsomt.
AC: Det er stor forskjell på 24 og 25, gutten min. Du er fortsatt ung, men når man fyller 25 så er det bare nedoverbakke!
Faen. Så da burde jeg vel begynne å grue meg allerede nå. Det fikser jeg.
Endelig tok hun av seg solbrillene. Og hun ler. Jeg merker at stemningen har blitt en helt annen nå. Dette liker jeg. Vi snakker løst og fast om ingenting og kommer på en eller annen måte inn på tv-serien ’Arrested Development’. Hun sier det er favoritt serien sin og jeg må jo nesten si meg enig, for den er fantastisk morsom.
Den feteste scenen må være den hvor alle prøver seg på kyllingdansen for å ydmyke Michael. Mora, broren og søsteren er jo helt latterlig dårlige på det.
AC: Ja. Hahahaha. Det er helt sjukt.
Hun, Annie, reiser seg opp og begynner å imitere moren. ’Cicha,chicha,chicha’ (eller no) og hun ser helt hysterisk morsom ut. Vi knekker sammen i latter og alle utenfor teltet der vi sitter ser inn og måper. Jeg begynner nesten å tro at vi har noe på gang. Men så er jo jeg ganske patetisk også da.
Vi får roet oss litt ned og forelskelsen begynner å legge seg, så jeg prøver å fortsette intervjuet.
Hvorfor kalte du albumet for ’Marry Me’?
AC: Egentlig bare for moro skyld. Jeg syns det virket morsomt å kalle det for det. Ikke det at jeg vil at noen skal gifte seg med meg, men jeg vil jo at folk skal like musikken min. Så man kan vel kanskje kalle det ett frieri til lytterne. Også håper jeg at de vil gifte seg med musikken min. Skjønner?
Jo da, det gjør jeg. Gifte seg med musikk, det går sikkert ann det.
Jeg må bare si at sangen din, ’Paris Is Burning’, er den skumleste sangen jeg noensinne har hørt.
AC: Hæ? Mener du det? Så kult.
Ja. Jeg er helt seriøs. Ikke misforstå, sangen er like bra som den er skummel altså. Men første gangen jeg hørte den i mørket så fikk jeg så fnatt at jeg måtte løpe å skru på lyset. Turte ikke å skru det av før sangen var over. Det har jeg aldri vært borte i før.
AC: Så ufattelig kult. Ikke det at jeg skrev den og tenkte at jeg ville skremme noen, men sangen er jo litt truende.
Truende er bra beskrevet. Umåtelig bra sang i hvert fall.
Med tanke på at tiden snart er ferdig så har jeg bare ett spørsmål igjen. Hvor har du fått navnet ’St. Vincent’ fra?
AC: Det er faktisk mellomnavnet til bestemoren min. Jeg syns det var så fint, også er det jo et ganske uvanlig navn å ha som mellomnavn. Så jeg tok det. Da får jeg også hedret hun. Enkelt og greit.
Kult. Tusen hjertelig takk for at du tok deg tid til å snakke med meg. Jeg har faktisk kost meg skikkelig.
AC: Bare hyggelig. Det var et bra intervju. Og du får glede deg til neste album, da skal jeg prøve å gjøre alt skremmende. Haha.
Petter Milde