A CASE OF EVACUATION – JR EWING GIR SEG
Foto: Jørgen Gomnæs
Hardcorebegrepet har kommet lenger og lenger ut av stinkende kjellere stappfulle av ihjeltatoverte og gjennomhullede veganere de siste årene. JR Ewing har mye av skylda for dette. Deres usedvanlig tighte og akkurat passe brutalcatchy låtskriving, kronet med Andreas Tyldens strupestrekkende vokal ble tatt til det fullkomne på sisteskiva “Maelstrom”, og utfordret formatet lengre enn hva knapt noen har gjort siden Refuseds "The Shape of Punk To Come". Men fullkommenheten hadde en pris. Lysten på mer begynte å falme, ønsket om stabilitet ble større, og kanskje viktigst av alt; de musikalske ideene i bandet begynte å tørke ut.
Etter tre langspillere, en håndfull sjutommere, hundrevis av giger rundt om i Europa og USA, turneer med Mars Volta, Blood Brothers, Pretty Girls Make Graves (for å nevne NOEN), nachspiel hos Rick Rubin i LA, 35 betalende på Hydranten på Hamar, snørrete barter, trange bukser, All Tomorrows Parties 2005, Roskilde 2006, forhold som har gått i vasken, inkassovarsler og uendelig bra låter er det uomtvistelig slutt for JR Ewing. Jaguar Wrong løp gråtende hjem fra skolen den dagen han fikk rede på det. Satt timesvis på telefonen med andre like oppgitte sjelefrender. Sendte meldinger til alle han kjente. Vurderte meningen med det hele. Om det var noen vits i å fortsette, liksom? Og så forsto han at det var noe sånt som dette JR hadde følt selv da de bestemte seg for å legge på røret. Han bestemte seg for å oppsøke disse menneskene, finne ut av hvor alle villfarelsene deres kom fra, og om det kanskje gikk an å omvende dem. Svaret på det siste ble 'nei'. Gitarist og låtsnekker Erlend Mokkelbost forklarer resten under.
J.W: Det må jo føles som å få ett tonn av skuldrene å slippe denne katta ut av sekken. Hvor lenge har dere gått rundt med knute i magen?
E.M./JR: Vi gikk sikkert rundt i 3 måneder etter at vi hadde bestemt oss for dette innad i bandet, og vi følte at vi løy folk opp i trynet når de spurte hva som skjedde, hva vi skulle gjøre fremover, om vi hadde lagd nye ting etc. Til slutt måtte vi bare ut med det, selv om vi kanskje burde venta enda lenger. Ting er jo tross alt ikke over før i oktober.
J.W: Jeg kan tenke meg at det å innrømme ovenfor andre i bandet at man ikke er keen lenger må sitte jævlig langt inne. Tok det lang tid før temaet ble lufta? Og hvordan var reaksjonene i gjengen? Eller ble dere fed up mer eller mindre samtidig?
E.M./JR: Jeg tror det hele hadde begynt å tære på alle det siste året. Det var merkbart at ikke alle elska det å være på turné like mye som før, og folk hadde andre ting som begynte å okkupere plass i ens hoder. Det var jeg som tok opp temaet på et bandmøte, og innen 10 minutter var alle enige om at dette var det beste valget. Å gi seg før det gikk på helsa og vennskapet løs. Vi skålte i Cava.
J.W: Jeg tror mange folk som spiller i band har sett på dere som en slags D.I.Y.-pionerer som har fått til mer enn de fleste banda her på bruket, og når man ser grunnene til at dere legger opp virker veien opp og fram veldig lang. Jeg tror spørsmålet jeg skal fram til er; hvis et band på deres nivå ikke orker mer, hvem faen orker det da?
E.M./JR: Norske punkeband har turnert i 20 år, så vi er ikke de første. Men jeg tror at det kommer an på menneskene involvert. Noen regelrett elsker det å dra rundt og spille, og sliter ikke med verken hjemlengsel eller ønsket om å tjene seg rik. Og liker man nomade-tilværelsen kan man turnere til man er 50 år gammal for den saks skyld. Men i JR Ewing var det etterhvert mange som hadde såpass sterke bånd til hjemmet sitt eller skolegang at man ikke bare kunne stikke avgårde i månedsvis. Men nå hadde vi allerede dratt rundt i 8 år og spilt sikkert 500 gigs i 23 land, så vi har liksom fått gjort det ordentlig. Jeg tror flere og flere norske band har innsett at det å turnere er eneste måten å virkelig gjøre et inntrykk utenfor landegrensene, så jeg bekymrer meg ikke for at folk ikke vil gjøre det selv om vi legger inn årene.
J.W: Hva måtte ha klaffa for at dere skulle ha fortsatt?
E.M./JR: Si det. Sikkert tusen forskjellige ting, men det blir vanskelig å sette fingeren på noe.
J.W: Hva var det egentlig som skjedde på Coheed & Cambria-turneen? Jeg trodde drømmen var å cruise rundt i nightliner i Europa og spille rock og være stilig?
E.M./JR: Hvis man skal dømme utifra det ganske så misvisende Dagbladet-intervjuet, så virker det som om Coheed & Cambria var grunnen til at vi splitter opp. Det er jo bare tull, selvfølgelig. Vårt eneste poeng med å nevne dem, var at de var essensen av et band vi aldri hadde lyst til å bli. Et maskineri hvor folka i bandet knapt snakka sammen, og hvor det å spille musikk hadde blitt en døv jobb. Har aldri sett makan til sjelløs møkk. Vi gir oss mens vi er bestevenner, og vi kommer alltid til å se tilbake på bandet som en utrolig lykkelig tid.
Foto: Jørgen Gomnæs
J.W: Maelstrom slippes på Dim Mak i statene 25 juli; innrøm at timinga for å splitte er dårlig…
E.M./JR: Ræva timing ja.
J.W: Kommer Andreas til å ende opp som Dennis i Refused (Noise Conspiracy, need I say more…)?
E.M./JR: Andreas kommer aldri til å lage så døv musikk som INC. Hehe.
J.W: Hva er den tøffeste biten å legge bak seg? Hva kommer dere til å savne mest?
E.M./JR: Vi kommer på nye ting hele tiden. Hver gig vi har spilt siden vi bestemte oss for å oppløses har vært prega av ”dette kommer jeg til å savne”-uttalelser. Alt fra seine netter til konsertene til alt man får se på veien. Det er tusen ting vi kommer til å savne.
J.W: Hvor og når blir avskjedsgigene?
E.M./JR: I sentral-Europa blir det i slutten av august, og Norge i oktober.
J.W: Hvordan blir det å gjøre de siste gigene?
E.M./JR: Sikkert både dritgøy og vemodig på én gang.
J.W: Dere har vært gjennom jævlig mye som band og må ha lært drit mye, hvilke råd kan dere gi til folk som spiller i band og jobber seg oppover?
E.M./JR: Jobb ræva av dere. Alle band som det noensinne har blitt noe av har jobba livskiten av seg, stått på og ikke sett tilbake. Legg diva-nykkene på hylla, spill masse live, gjør solide innspillinger, og gjør alt du kan for å gjøre inntrykk. Ikke mas på folk, bare overbevis med det du har. Det er en milliard band der ute, så man må kjempe om plassen.
J.W: Dere sier at dere er keene på å prøve litt stabilitet for a change, men hvor lang tid kommer det til å gå før det begynner å rykke i spillemuskelen? Hva kommer dere til å drive med framover?
E.M./JR: Det rykker allerede både her og der. Akkurat nå er det tennis, golf, hasjrøyking, bading og lesing som står på agendaen. Men så er det jo sommer...
J.W: Og hva blir svaret deres når Øya om 4 år tilbyr dere et seks-siffra beløp for å kjøre en reunion?
E.M./JR: Nei.
Skjebnen har nok en gang vist seg som en forpult lunefull jævel. Når den først bestemte seg for å luke i den ugressbefengte hagen som er norsk musikk måtte den selvfølgelig velge det beste. “Hva med å starte med D'Sound, Big Bang, Turboneger, Kaizers, Madrugada eller HVEM SOM HELST ANDRE?!” har jeg skreket mang en nattetime, uten å få svar (skjønt vi er mega takknemlige for jobben den gjorde med Gåte, Gluecifer og Span). Men det er dessverre noe i det som det forferdelige favorittbandet til Andreas Tylden synger; Only the good die young, all the evil seem to live forever.
Jeg sverger til ett av mine definitive favorittband; Repetition is failure. Change is nothing.
Hvil i fred JR Ewing.
Foto: Håkon Moswold
www.thejrewing.com
www.myspace.com/thejrewing
www.jrewing-forever.com
Jaguar Wrong