15.juli
2007:
Intervju
med The Noisettes, Hove 2007
Noisettes har vært et av de bandene som har overrasket meg
mest i år. Ikke bare har de gitt ut en av årets feteste
skiver, men de er også superhyggelige mennesker. Jeg brukte
alt jeg eide av sjarm, sluhet og sympati, sneik meg forbi
de to PlanB-skribentene før meg i køen og kastet meg ned i
sofaen sammen med Shingai Shoniwa og Dan Smith fra the
Noisettes (gjett hvilket av de to navnene jeg uttalte
feil...)
Jeg
begynner å bli litt lei av regnet på Hove nå. Gjørma
stiger, krykkene blir kortere (det føls i allefall slik) og
Slim blir sakte men sikkert mer muggen. Men han er tross
alt profesjonell, så i det han smetter forbi to intetanende
skribenter fra Plan B, og setter seg ned forran Dan og
Shingai fra Noisettes, så er han blid som ei lommelerke.
I de første sekundene av intervjuet, så ble jeg litt
småforvirret, ikke det at jeg ikke alltid er det, men slik
brei Londons-dialekt hadde jeg tydeligvis litt vanskelig
for å takle. Jeg får ta dette på engelsk slik at dere
forstår litt mer av stakkars Slim sitt lille hode....
SJD: Hi Guys!
D:
Hey, how are you doin’?
SJD:
I’m doing quite allright actually, even though
it’s pourin’ down out there…
Og det er her Shinagi utbryter….
S:
Oh! Let meh see you t-oh....
SJD:
Eeeh….oh…no. It’s not my toe,
it’s the heal that’s been hurt.
S:
Huh…?
SJD:
Eh..you see…it’s not my toe it’s my
heal.
(Jeg løfter opp benet med posen fra vinmonopolet på)
S:
Haha, nonono. I’m sorry your tattoo, can I have a
look at your tattoo?
(Dan lener seg bakover I sofaen og flirer mens han hjelper
til)
D: Tat-too, Shingai, not t-oh. You have to pronounce the
words properly over here, hahaha.
Etter mye prat om forskjellige tatoveringskunstnere I
London og i Oslo, en hel del glorifisering av min høyrearm,
og at jeg bruker enda litt tid til å tilvenne meg Dan og
Shingai’s breie dialekt, så er intervjuet ordentlig i
gang.
SJD: Blir ikke dere også deppa når det regner på
festiavlene dere spiller på?
D:
Nei egentlig ikke, vi bryr oss ikke om det regner eller er
kjempesol, der går ikke ut over spillingen vår uansett.
Men, jeg skal innrømme at det var litt slitsomt å se på
Queens Of The Stone Age i går kveld. Fy faen det regnet da!
SJD: Ja
det skulle jeg mene, da tok jeg faktisk sakene mine og
satte kursen hjemover, kan’ke være ute i slikt vær
veit du....galskap.
D:
Men det var en dødbra konsert!
SJD:
Sikkert....
SJD: Blir det mye festivalspilling i sommer? Det virker som
om det alltid er greia om sommeren, komme seg gjennom flest
mulig festivaler...
S:
Ja, det er jo liksom det som skjer i Europa om sommeren, og
det er jo en veldig stor greie her borte. Du ser jo alle de
bandene fra USA som kommer over hit om sommeren. Det er
ikke helt det samme der borte, men de begynner å komme seg.
Du bør blant annet sjekke ut Pitchfork-festivalen og
Coachella, to fantastiske festivaler der borte.
SJD: Jeg
har seff hørt om de, jeg er ikke helt bak mål
heller...(noterer febrilskt ned navnene på papiret,
’må sjekke ut!’...hva faen er Pitchfork?)
D:
Men vi elsker å spille festivaler vi da, vi skal vel spille
ca 20 stykker i sommer...
S: 23....og trommisen vår hater å spille festivaler. Så
veit du det.
Jeg
skuler bort på krølltoppen av en trommis som sitter i en
sofa i andre enden av rommet.. han ser da blid ut han
tenker jeg.
SJD: Dere har jo fått en del viktig drahjelp opp igjennom
karrieren deres ved å turnere med band som Bloc Party,
Babyshambles og Franz Ferdinand. Føler dere at dette har
gjort dere mer synelige for folk?
D:
Altså, vi har gjort en del turnèer på egenhånd også da...
S: En mener du...
D: Hva? Vi hadde jo en i USA nå nettopp jo..
S: Ah, ja det stemmer det. Sorry..... Men det har vært helt
fantastisk å spille med de bandene der, de har vært så
snille med oss, og masse folk har fått sett oss på grunn av
de, så vi er dem evige taknemlige for akkurat det.
D: Meeeen, vi har også gjort en del ting på egenhånd i det
siste dah....
All
denne småkranglingen får meg til å lure litt. Jeg har lest
at det er to av de som har vært kjærester, men jeg husker
ikke helt hvem av dem det er, så jeg tar en sjanse...
SJD: Dere har vært kjærester ikke sant?
S:
Hehe, du tok den altså. Vi er faktisk kjærester ennå vi.
D: Naaah, jeg vil vel ikke kalle det akkurat det.
S: Hva?!? Hva er du sier, vi har jo vært kjærester i mange
år nå!
D: Aaaah, joda, vi er vel kanskje det. Men det er vanskelig
å ha et normalt forhold når man spiller i samme band og er
oppe på hverandre 24 timer i døgnet.
S: Men. Vi ER kjærester. Punktum. Skriv det.
Jeg skjønner at jeg bør skifte tema ganske raskt, så jeg
lirer av meg noen standardfraser, noe som umulig kan skape
en konflikt...trodde jeg.
SJD: Så, hvor lenge har dere spilt sammen nå?
D:
Vel det er vel blitt 9 år tror jeg.
SJD:
Wow, så lenge, hvor gamle er dere egentlig?
D:
Ja det er blitt en stund nå. Jeg er 26 og Shingai er 24,
men det skal nevne at vi bare har spilt med trommisen vår i
tre år da...
S: Nei, fire år.
D: Nææh, det er vel tre år han har vært med nå tror jeg?
S: Hør her da, han ble med i august 2003, altså tre år
oooog......ti måneder. Ser du?
D: Ok, ok, jeg skjønner.
S: Sorry Slim, får du noe ut av det her i det hele tatt? Vi
bare kakler og kakler, er litt slitner skjønner du...
SJD:
Ikke noe stress jeg tar notater som jeg kan bruke i mitt
eget forhold jeg. Gratis råd om du vil...men musikken
deres, den har ikke den særegne britiske trend-sounden. Hva
sier dere om det?
D:
Nei vi høres kanskje ikke så veldig britiske ut, men det
var vel egentlig planen også...
S: ..vi høres internasjonale ut....det liker jeg.
SJD: Jeg
leser hele tiden at dere blir sammenlignet med Yeah Yeah
Yeahs og White Stripes, men jeg syns kanskje det blir litt
enkelt. Bare fordi dere har et nedstrippet lydbilde, så
drar man fram de to bandene med en gang.
S:
Jeg har også lest det flere steder, men jeg syns ikke det
er helt riktig da. Bare fordi vi har kvinnelig vokal, så
blir jo det en enkel sak for late journalister. Men vi er
mel mest inspirerte av gamle band. Alle de døde bandene,
hahaha.
SJD: Som
for eksempel?
D:
Det er veldig mange av de gamle blues/rockbandene vi hører
mye på. Ta for eksempel Cream, John Mayall & the
Bluesbreakers, Yardbirds og de gutta der.
S: Ja, det var bare så rått og flott på den tiden der.
Virker som om de bare har stått å jammet sammen hele livet.
Sånn vil vi også høres ut...
SJD: Jeg
får ikke helt blues-vibben når jeg hører på dere, men jeg
skjønner tegninga. Skjønnerskjønner....
Damen fra Universal kommer ut fra bak et teppe og tapper
forsiktig på klokken og smiler unskyldende. Den store
turnemanageren, står med en øl i hånden og roper på
trommisen i andre enden av rommet. Jeg viste at de var
forsinket allerede, så jeg latet som inegnting og pratet
vider.
SJD: Dere er jo gitt ut på Motown i USA, hvor fett er ikke
det egentlig? Motown er jo DET mest legendariske selskapet
i hele verden....?
S:
Ja ikke sant, akkurat det er utrolig kult. Det er så kult å
kunne fortelle venner og familie at vi er på samme label
som Jackson 5, Supremes og Marvin Gaye. Se for deg oss
sammen med Marvin Gaye liksom. Hæ? Det hadde vært noe
det...
Damen
fra Universal kommer fram igjen, og klapper pent på klokken
sin igjen. Turne-manageren er ikke like høflig, og han
bruser inn i intervjuet. ’We got to go...Now!’
Jeg takker for samtalen. Shingai beklager igjen all
kaklingen deres, og Dan gjesper et hadet-på-badet. Så
forsvinner de. Jeg ser etter øl jeg kan putte i ølholderen,
men det ser ut som om de har gjemt all ølen denne gangen.
Pokker....ut i regnet igjen.
Slim Jim Dean