Conor Oberst - Conor Oberst
’Den nye Dylan’. Jeg kan se for meg hvor lei Conor Oberst er å ha den merkelappen hengende over seg. Men når han nå slipper ’Conor Oberst’, den første plata hans på 13 år under sitt eget navn og ikke under ’bandnavnet’ Bright Eyes, så har han ikke sjans til å slippe unna denne gangen heller.
Godeste Conor begynner å nærme seg de tredve, og han har fulgt meg helt siden både han og jeg var en guttunge. Eller i hvert fall i de tidlige tjueåra…
Men nå har han altså bestemt seg for å droppe kompisene i Bright Eyes for en liten stund, og konsentrere seg litt om sin egen solokarriere. Jeg skjønner han godt jeg, det er tross alt han som er Bright Eyes. Alle har et visst ego som må tilfredstilles. Visste dere at det var jeg som malte Oslo rød den gangen? Jepp, det stemmer….
Han har tatt med seg noen kompiser ned til Mexico og spilt inn skiva i en mørk dal. Sånt blir det bra skiver av. Eller, den skiva som Charlie Manson spilte inn i Death Valley var kanskje ikke all verden..
Vi får litt leirbål-stemning av soundet på ’Conor Oberst’. På åpningsporet ”Cape Canavral” blir vi minnet om Townes Van Zandt, og og man blir igjen minnet på hvor herlig tekster fyren faktisk skriver. ”Get-Well-Card” kunne like så godt vært en Bob Dylan låt, en flott sak, hvor han til å med prøver på Bob sitt nasale rop i refrenget. Aller beste låt får vi mot slutten med ”Souled Out”. Da er det bare å rope sårt med. ”NYC-gone-gone” er også en liten sak å merke seg. Varer bare i et minutt, men jeg liker den.
Conor Oberst lander trygt på egne bein han, og vel så det. Så får vi bare se hva han gjør neste gang. Vi gleder oss uansett.
Andreas Milde