All The Islands – Polarise
Midt imellom festivalene, den fæle øldrekkinga og oppbrukte feriepenger fikk jeg tilsendt debuten til All The Islands. Hipster-prog sa du?
Ordet hipster kan diskuteres opp og ned utafor John Dee, men det orker vi ikke. Tid har jeg heller ikke. All The Islands holder til i Oslo og har nylig sluppet debuten sin gjennom kremlabelen How Is Annie Records. Bandet hadde et helt annet navn for et år sida ca. Tror de kalte seg noe som minnet veldig om emobandet til Jared Leto. Samma faen. Musikken de spiller er nå og da litt vanskelig å kategorisere, men tenk deg en miksture av prog, postrock, punkrockindie (beste uttrykket som finnes!) og psykedelia. De fire P’ene. Og da mener jeg ikke Pete Best, Pelle Politibil, Pippi Pelikan eller Pellefant. Eller? Neida, de lager lett likbare (og lange) låter som ikke er vanskelige å like, bare utrolig vanskelig å nynne på vei til jobb.
I en debut finnes det nesten uten unntak ting som burde, kunne eller skulle vært løst annerledes. Noe av dette kommer fram her også, spesielt på andresporet ”Lady Fortune”. Et eller annet passer ikke helt inn der, og jeg må nok sette større styrker inn for å finne ut hva det kan være. Kan det være at det blir for vanskelig for en alminnelig møkkamann? Når det er sagt er det greit å komme til det som er ekstremt positivt med plata. Låtene ”...Lost With The Rest” og ”Stories” er fantastisk kule. Små dæsjer Sonic Youth, en anelse Explosions In The Sky og vokalister som høres ut som de nesten stryker med av både det ene og det andre. Kule greier. På en god tredjeplass har vi ”Wasted Time”. Med en tittel som det, merker man alltid at man har med et ungt band å gjøre. Men de er et band som absolutt er verdt å ta nærmere titt på. Både i dag og framtida. Får de på plass litt mer rutine og klarer jobbe litt mer med tekstskriving kommer nok ting til å gå en strak positiv vei.
www.myspace.com/alltheislands
Unnskyld meg, nå vil jeg ha matro.
Erick Ellectrick