The War On Drugs – Wagonwheel Blues
”Fuck Bob Dylan” sa Miles Kurosky en gang. For dem som har sett Beulah-dvd’en ”A Good Band Is Easy To Kill”, så er utsagnet foranlediget av låtskriver Kuroskys oppgitthet over at Beulah, som for øvrig er en av tidenes mest undervurdert popgrupper, ikke nådde ut til folk. Hvorfor skulle Dylan sin kjærlighetssorg være noe mer interessant enn Kurosky sin? Kanskje på grunn av Dylans evne til å formidle, ville noen kanskje si? For en nyskilt Kurosky var det selvsagt kun en ting å svare mot et slikt argument. Kurosky fremmet det eneste argumentet som tar hull på slike kverulanter: ”Fuck Bob Dylan!”. Hør hør.
Etter å ha sett dvd’en skrev jeg, i et forsøk på bitende ironi og som en langfinger mot kred-nerder (og med noen enheter alkohol innabords) ”Fuck Bob Dylan” på gitaren min. Utsagnet sto til det ble visket ut av klomsete plekter-føring, og ble møtt med så mange ristende hoder og himlende øyne at det aldri var noe vits i å friske opp den falmede sprittusjen. Alle liker Dylan. Og prøver du å kødde med ham, så kommer ingen til å forstå deg. Minst av alle The War On Drugs.
Åpningslåta på ”Whagonwheel Blues” gjør det klart at Dylan ligger tjukt under musikken på skiva. Munnspillet, vokalen og låta som sådan bærer preg av kjærlighet til den bebartede gamlingen. Men med meloditeft og en passelig dose moderne indie-krydder (les: Arcade Fire), så gjør de denne skiva vel verdt å høre på. Perfekt dosert med 9 låter.
Og jeg?
Jeg drøyer enda en stund før jeg skriver ”Fuck Bob Dylan” på gitaren min igjen.
Johan Rogge Loennecken