Beck – Modern Guilt
Av en eller annen grunn har jeg hørt ganske mye på den siste Caribou-skiva, ’Andorra’, for tiden. Pluss den siste Brad Laner-plata, som ligger i samme gate. Og mens åpningslåta ”Orphans” på det nye Beck-albumet går mot slutten, så treffer denne skiva meg på et perfekt tidspunkt. Et hint av sekstitall, hard perkusjon, vokalkoring med masse klang, og gitarer kjærtegnet av tremolo-bokser. Har Beck endelig staket ut en ny spennende kurs etter de to stødige, men litt dølle, foregående albumene ’Guero’ og ’The Information’? Har han? Vel, en ting er sikkert; han er fortsatt stødig.
Og han gjør en ganske kul greie på denne skiva. Superproduktive Danger Mouse har hjulpet til med produksjonen, og hans forkjærlighet for sekstitalls brit-psykedelia har smittet over på Becks lekne låter. Og dette lille avviket fra de to foregående albumene gjør dette til en deilig vitamininnsprøytning av en Beck-skive. Neida, dette er ikke stilskifte av typen ’Odelay’-’Mutations’-’Midnight Vultures’. Selv om det er fort gjort å forvente det av kameleongutten Beck. Men denne svake dreiningen i en ny retning gjør det digg å være en innbitt Beck-fan igjen.
Cat Power, aka Chan Marshall, bidrar med noen nesten umerkelige koringer, blant annet på den flotte ”Walls”. Og legger du til en twist av sekstitallspsykedelia, kombinert med Becks sedvanlige låtskriver- og produksjonstalent, så sitter vi igjen med en av Hansen sine bedre skiver de siste årene.
Velkommen tilbake, gamle ørn.
Johan Rogge Loennecken