The Raconteurs – Consolers Of The Lonely
Det såkalte superbandet med Brendan Benson og Jack White i spissen er tilbake med skive nummer to. Men hvem er det som egentlig bestemmer hva et superband er? Jeg har egentlig bare slengt meg på bølgen nå fordi jeg har hørt de blitt kalt det før. Kanskje jeg skal bestemme nå?
Et superband sånn som jeg ser det, består av to eller flere flinke artister som har spilt hver for seg, og hatt suksess, og så lager de et band sammen. Så da kan man jo også si at Audioslave er et superband, og det er ikke spesielt kult eller? Så da har jeg også kommet frem til at et superband ikke trenger å være kult, bare flinke. Hvor kult er det da å bli kalt for et superband?
Et band jeg utvilsomt kaller et superband er Highwaymen. Med storheter som Johnny Cash, Willie Nelson, Kris Kristoffersen og Waylon Jennings samlet i et band da er det jo en selvfølge at de blir kalt et superband, med alle meningene dette ordet virkelig ytrer. I den helt andre enden har du da det norske New Violators som også har blitt kalt superband! Da er det plutselig kjipt for Highwaymen. Tenk å bli puttet i samme kategori som de. Huff og huff. En skam spør du meg.
The Racounteurs lever vel heller ikke helt opp til denne tittelen som blir kastet rundt som en godt brukt nål på plata. Men de har gitt ut en god skive. Bedre enn Audioslave-albumene og utvilsomt bedre enn det New Violators noensinne har produsert. Men noen superskive er det ikke. Heller en sånn midt-på-treet skive. Helt ok liksom. En sånn skive du kan si at du liker, men bare i de riktige omgivelsene.
Tre ganger hurra for en helt ok skive.
Petter Milde