Div. art - Oslo! A Compilation Of Music From The Independent Oslo Pop Scene
Da ballerocken avgikk med døden, så var det rungende jubel her oppe i Furore-lokalene. Jubelen var like stor når den glade popmusikken begynte å ta over Oslos gater. Nå er den samlet på en plate, og vi i Furoreiharare er kanskje litt for involvert til å skrive denne anmeldelsen.
For det veksles mellom mange hatter her oppe på kontorene våre. Den ene dagen er det skribent for Furore, den neste dagen er det buttonsansvarlig for det plateselskapet, så er det gitarist i det bandet, daglig leder av det plateselskapet, og kjæreste med den popstjernen. Jeg, Andreas Milde, spiller i tre av bandene på skiva, og jeg er med i plateselskapet som gir ut fem-seks av artistene. Så jeg vet at det egentlig er helt uansvarlig av meg å skrive denne anmeldelsen, men Oslo er så lite, så det gjelder egentlig hele redaksjonen vår.
Uansett, jeg har bannet og svertet hver eneste gang jeg har tatt meg noen øl ute på byen de siste årene. Alltid fikk jeg AC/DC eller Iron Maiden slengt i trynet på utestedene. Hver eneste gang havnet jeg i diskusjoner med unge menn med tupert hår og jakkemerker av Metallica eller Backstreet Girls sydd på de slitte dongerijakkene sine. De spilte i band selvfølgelig. Spilte boogierock og elsket gitarsoloer gjorde de også. Fy faen jeg blei lei. Var det bare jeg som satt hjemme å hørte på Modest Mouse, Ryan Adams, Bright Eyes, The Smiths og Old 97s? Jeg vurdert å flytte til Bergen, men så tenkte jeg på Erlend Øye og fikk vondt i hodet. Noe måtte gjøres.
Etter hvert så ble det mindre og mindre eyeliner blant Oslos mange utelivsglade gutter (Erick Ellectrick holder fortsatt standen, men han er jo så pop som man kan få dem), og jeg møtte flere og flere glade mennesker som gikk i lyse farger, pene klær, de danset og var glade. Jeg følte på meg at det lå forandringer i lufta. Det var rundt denne tiden at jeg og mine venner fikk en musikalsk og kulturell oppvåkning. Vi var lykkelige. Sommeren 2006, det var sommeren mye startet. Det var sommeren da livet startet. På nytt.
Vi startet band som Nomber5s og Hiawata!, lagde nettsider for å skrive om våre favorittband, drakk vin og klipte håret på gutterommene, mens vi spilte inn låter som nå er på Oslo!-skiva. Jeg merker at jeg blir blank i øya.
Så etter et par års venting gjorde gutta og jenta i Spoon Train Audio (labelet som har band som My Little Pony og Cold Mailman) det vi alle hadde lyst til å gjøre. De samlet alle sammen og ga ut en samleskive som beskriver de vi alle følte og føler. Glede, lykke, sommer, vår, høst, vinter, pop, vennskap, konserter, øl i parken, bading i fontener, holde i hånda, armer rundt skuldrene, smile, glad, grin, sur. Alt jeg har følt har manglet i bybildet siden jeg flyttet ut av forstaden min og inn til storbyen i 1999.
Jeg sier takk…
…og jeg sier vær så god.
Andreas Milde (Nomber5s, Pönkarna, Ingeborg Selnes, Furore I Harare, Bolibompa Records, Oslo.)