M83 - Saturdays=Youth
Du må være av en viss karakter for å elske denne plata, mange kan nok like den, men for å virkelig elske den, og da snakker jeg om kjærlighet slik bare femtenåringer opplever den, så må du ha visse iboende egenskaper.
Er du av typen som romantiserer sommerferien til det idiotiske? Som nekter å innse at de fleste egentlig er ganske kjipe? Jeg mener, det eneste man gjør er jo som oftest å jobbe, slite, bekymre seg, møte en masse venner man egentlig ikke liker, og så er jo som regel været elendig og man har foreldre som peser deg i nakken og maser på at man må rydde rommet og gå ut med søpla og annet drit. Er du av typen som velger å fjerne alt dette kjipe fra hukommelsen og heller velger å fokusere på noen få utvalgte hendelser som for alltid vil bli stående igjen som definisjonen på sommerferie.
Jeg tenker på den gangen du dro på hyttetur aleine med venner for første gang, levende ild, gjerne litt nakenbading, jeg tenker på den gangen du dreit i å komme hjem og heller ble ute hele natta og fikk et reint helvete med foreldrene dine etterpå, men det gjorde ingen ting, for du hadde truffet ei jente som var helt nydelig og dere hadde prata i timevis og sett hverandre dypt inn i øynene og du hadde tungekyssa for aller første gang. Jeg tenker på forelskelse, masse forelskelse. Spesielt på jenta eller gutten du treffer dagen før du reiser hjem fra ferie, denne personen som er det søteste, snilleste, vakreste, beste mennesket du noensinne har truffet i hele ditt liv, men som du bare får mulighet til å tilbringe en dag med, og som dermed oppnår en glorifisert og vannvittig romantisert status i minnet ditt.
Er du av denne typen, da er dette plata over alle plater for deg.
Nesten hver sang på den plata har elementer av den typen forelskelse du følte på denne tiden, mellom fylte 14 og 16 år, denne overstadige følelsen som du la altfor mye inn i fordi du var redd for å legge for lite inn i dem. Jeg drar ingen paralleller til hvordan sangene på denne plata etterlater deg, bare til følelsen de gir deg. Det er aldri snakk om at de synker i verdi etter hvert, at følelsen gir seg, men den gjenoppleves hver gang. Hvert spor er som en ny kvinne/mann og en ny sommerkveld, en ny feriedestinasjon du forlater. Det er bevegende.
Du må nok være av en viss natur for å kunne bli fra deg av begeistring, det ser jeg. Derfor kunne den aldri fått seks øyne på noen terning, eller 10 av 10, til det er den ikke universelt bra nok. Men det er en slik plate som kan, om du har rette anlegget, bli veldig viktig for deg. Jeg skulle gitt mye for å hørt denne plata da jeg var 16 år.
Dette er nok ikke den beste plata jeg hører i år, ikke når det kommer til komposisjonelle ferdigheter og håndverk, men jeg tviler at på at det kommer en annen plate som evner å gi meg like mye som denne plata gjør. På mange måter oppsummerer den det jeg elsker mest med musikk, den altoppslukende følelsen den kan gi deg, en følelse som kun kan sammenlignes med å være hodestups forelsket.
Håvard Ringen