Goldfrapp - Seventh Tree
Goldfrapp? Er ikke det hun dølle Bertine Zetlitz-aktige dama da? Jo så absolutt, det er bare slik at folk forandrer seg.
Det er ikke til å stikke under en stol at kjølige kvinner som lager like kjølig elektronisk pop er nødt til å være verdens dølleste folkeslag. Et folkeslag som dessverre finnes i alle kriker og kroker over hele verden. Og Alison Goldfrapp var en av disse. Var en av disse vel og merke.
Denne gangen har Alison og hennes buddy, Will Gregory, fått en litt annen inngangsportal. Og mer skulle det ikke til for å gjøre henne interessant gitt.
Sjørøverhatt og klovnesminke til tross, Alison gjør meg litt mo i knærne der hun står på coveret til ’Seventh Tree’. Og har man et slikt cover, da går jeg uansett inn i det med en positiv innstilling.
Goldfrapp har gitt ut tre skiver fra før, men alle disse har tatt plass i det store ingenmannsland. Der hvor Bertine Zetlitz, Portishead og Massive Attack bor. Blæh.. Hun må ha sett lyset, eller bare arvet platesamlinga til hippie-foreldrene sine.
Åpningssporet på ’Seventh Tree’, ”Clowns”, trekker klare paraleller til dagens folkmusikk og artister som Marissa Nadler og Meg Baird. Jeg føler våren nærmer seg nå.
”Little Birds” er en av de fineste låtene på skiva og blir nesten forførerisk vakker i det refrenget kommer snikende, hun har meg i et jerngrep nå. Ikke slipp. Please.
Goldfrapp’s fineste øyeblikk noensinne må være på ”Carvan Girl”. Den skille seg litt ut fra resten med sitt up-tempo-allsang-preg, men for en låt. Tror Phil Spector hadde vært misunnelig på dette, hvis han hadde vært mentalt frisk da.
Goldfrapp kom med stor suksess i den dølle elektropopverden, men nå er hun kommet for å bli hos oss. Always change a winning team. For guds skyld!
Andreas Milde