MGMT - Oracular Spectacular
MGMT kom litt brått på oss nordmenn, i alle fall på oss uopplyste. Plutselig var de Sigrid Hvidstens hype i Dagbladet, og da er det ingen grunn til at ikke vi skal kaste oss på.
Selvfølgelig litt sent, men som en smart mann sa til oss i helgen: ’Det er ikke om å gjøre å være først, det er om å gjøre å skrive om det som er bra’ Words to live by, indeed.
MGMT, eller Management som de kalte seg før, er en duo fra New York bestående av Ben Goldwasser og Andrew VanWyngarden. Jeg har begynt å skjønne nå at ingen folk som spiller i band i New York heter Smith eller Johnson.
’Oracular Spectacular’ er spilt inn med Flaming Lips/Sleater-Kinney-produsent, David Fridmann, og er en fin miks av indierock og synthpop. Litt mer morsomt Vampire Weekend, litt mer heterofilt Scissor Sisters, og litt mer komersielt the Knife.
Jeg har aldri vært en foregjenger på dansegulvet, men i det siste har jeg begynt å høre på mer og mer dansemusikk. Hvis det er en sjanger vites ikke, men i mitt hodet er det en høyst brukbar kategorisering. Når jeg setter på ”Kids”, som forøvrig er det beste sporet på skiva, så blir det raskt en tommel over høyre skulder, en tommel over venstre skulder og snurre rundt et par ganger før jeg setter meg forsiktig ned i sofaen igjen. Alt dette med døren til kontoret trygt boltet igjen. ”Weekend Wars” og ”The Youth” drar referanser til Beach Boys, Bee Gees, the Queen, the Housemartins, Syd Barret og alle annen syrebefengt, falsetto popmusikk. Armene hever seg i kjent stil, og smilet blir bredere og bredere.
MGMT gjør meg glad, og de gjør meg klar til helga. Noen ganger trenger ikke skiver gjøre så mye mer egentlig.
Andreas Milde