Andreas Milde prøver å bli klok på reggae, del 2
Ah, reggae. Hvor skal man starte, hvor skal man fortsette, og ikke minst, hvor skal man slutte.
Det var vel ca en uke etter at jeg hadde sett ”The Harder They Come”-filmen at den første reggaeskiva begynte å åpne seg litt for meg. Det var vår eminente web-master Martin som sporet meg inn på ’Two Sevens Clash med Culture. Den godeste Martin har beskyldt meg for å ha døll musikksmak, kun fordi jeg ikke hører på skitten reggae, gamle remixer av Happy Mondays og diverse etiopiske jazzgitarister. Men nå tok jeg altså steget opp mot den hellige gral..eller noe sånt.
I starten virket alt som den samme gamle tidtrøyta jeg har kastet bort altfor mye tid på før, og jeg begynte sakte men sikkert å gi opp håpet. Men så begynte jeg å få med meg alle detaljene. Det er faktisk ikke bare ”…chk-a-ah-chk-a-ah-chk-a-ah-chk-a-ah-chk-a-ah” her. Hør på synthen som går under hele ”Get Ready To Ride The Lion To Zion”, eller vokalharmoniene eller trompetlinja i ”Black Starliner Must Come”. ”Alone In The Wilderness” er like mye poplåt som enhver Jimmy Cliff-låt, og tittellåta ”Two Sevens Clash” er kanskje en dommedagsprofeti, men den gjør meg uansett glad mens jeg spankulerer rundt i denne skitne byen.
Culture var først og fremst en vokalgruppe, styrt med brask og bram av låtskriver Joseph Hill. Som døde under en turne i Europa i
2006.
En av de mer perifere problemene med min forståelse av reggae, er at jeg faktisk ikke forstår et ord av hva de synger om. Det skal vel være en slags engelsk i bunn der et sted, men sammensetningen funker særs dårlig for meg. Ord som Jah, rasta, natty, dread også videre. Etter litt googling så skjønner jeg litt mer. Men bare litt da. Ryktene sier i alle fall at i gamle dager så ble rastafari-gutta frarøvet sitt orginale afrikanske språk og påtvunget det engelske språket når de ble tatt til slaver av av engelskmennene. Altså har dette utviklet seg til å bli en slags vridd greie av det vi kjenner som engelsk. Litt som kebabnorsk egentlig. Schpaa kæbe=natty wo-man. Eller ikke i det hele tatt. Natty betyr ren eller pen eller noe sånt tror jeg. Jeez. Uansett, det er ikke alt dere trenger å forstå heller. Er det det a?
Og hvem er denne Haille Selaisse?
Uansett, jeg har oppdaget en finfin reggaeskive, og jeg anbefaler alle å sjekke den ut. Om ikke for å bli innvidd i reggaens verden, så i alle fall for å oppdage en litt skjult skatt.
Et par andre skiver jeg driver å jobber med om dagen er ’East Of The River Nile’ med Augustus Pablo og ’Screaming Target’ med Big Youth. Augustus Pablo er en av de fineste låtskriverne fra Jamaica, og har skrevet låter for utallige andre artister fra Jamaica. Hovedinstrumentet hans? Harmonica selvfølgelig. Sært sier du? Joa, er forsåvidt enig i det. Men når du hører plata, så driter du i det. Her kommer den ene låta finere enn den andre. ”Chant To King Selaisse I”, ”Natural Way”, ”Africa”, og selvfølgelig tittellåta, ”East Of River Nile”. Det er instrumentalt hele greia, men det funker. Ikke minst coveret på skiva. Med et bilde av Augustus Pablo som sitter oppe på en stein ved en strand og spiller harmonicaen sin. Barbeint. I wish I was a rastaboy maan. Indeed.
Big Youth veit jeg egentlig ikke så mye om, men ’Screaming Target’ har også en coverart som jeg ikke kunne unngå å ta med meg hjem (Så da kjøper jeg visst skiver kun på grunn av coveret da…). Men det skulle vise seg at jeg hadde litt flaks også. Denne er litt mer oppe i gata til døllhets-reggaen som jeg har snakket om før. Ikke så lett å høre gjenkjennelseselementene i låtene, mange høres altfor like ut, høres ut som kjedelige soullåter osv. Men slapp av, skiva er knall den. Tittelsporet, selvølgelig, er en av de kuleste reggaelåtene om dagen. I hvert fall i de nye Furore-lokalene. ”Tipper-Tone Rock”, ”Killer” og ”Solomon A Gundy” er også låter som kan få meg til å klemme min likemann. Spontant, men ikke i hasjrus. Fyh…
Tre skiver folkens som gjør hverdagen min litt lysere, litt gladere, og litt sløvere. For reggae er ikke akkurat partymusikk ass. Skjønner godt at ’ganja’ blir nevnt i så og si alle låtene. Noen kompiser av meg har anbefalt meg å gå videre til dubbens verden, men jeg er veldig skeptisk, selvfølgelig. Men den har sikkert sine høydepunkter den også. Og vel så det. Så ikke tro at jeg gir meg av den grunn, jeg har tross alt åpnet en dør jeg ikke trodde fantes, og jeg vil til bunns i dette her.
Peace out, rasta chill sauce, pill in da jah, ya basta pasta. Schpaa?
Andreas Milde