Andreas Milde prøver å bil klok på reggae, del 1
Reggae og jeg har ikke vært helt på lag under min lange og trygge oppvekst. Jeg har forsøkt å like det, men vi har alltid havnet på kant med hverandre. ”Hva kan jeg gjøre?”, har jeg ropt. ”Jeg vil jo like deg, men jeg fikser det ikke!”. Det er på tide å gå hardere til verks.
Reggae er en merkelig sjanger. Hvis man ikke setter seg virkelig inn i det, og da mener jeg det store og det hele, så kan alt høres helt likt ut. Det er ikke få gangene jeg har kjøpt meg en Trojan-samling og kastet den i søpla uka etter. Makan til ganja-røykene rastagubber har jeg tenkt. Men aldri sagt høyt da.
Og jeg forstår det virkelig ikke. World og afrikansk musikk er min greie det, jeg har absolutt ikke noe problem med å sette meg ned å høre på Orchestra Baobab, Ali Farka Toure eller jazz-extravagant Fela Kuti. Soulmusikken har fulgt meg i mange år, og innimellom later jeg som om jeg både er mørk og at jeg kan synge, selvom jeg er ganske langt fra å komme unna med noen av de to merkelappene egentlig. Men, innimellom der har reggae falt litt utenfor, og jeg forstår det ikke, disse bør jo gå hånd i hånd alle sammen. Bør de ikke? Men jeg akter å gi det en sjanse til. En siste sjanse til å overbevise meg at den har noe å fare med.
Bob Marley har jeg selvfølgelig fått med meg. Ettersom jeg har foreldre med over middels store platesamlinger, så har jeg selvfølgelig fått inn Bob Marley og Wailers-kompisene hans fra jeg var en bitteliten Vestby-gutt. Og jeg likte det, selvfølgelig. Men jeg er ferdig med han, han er mer pop for meg enn reggae nå. Mulig jeg banner i kirka her, men jeg har jo ikke peiling uansett. Dette er min måte å nærme meg reggae en siste gang.
Jeg spurte en gammel mentor en gang om hva som var riktig inngangsportal til reggaemusikken. Han tenkte seg lenge om før han endelig sa. ”Andreas, sett deg ned å se ’The Harder They Come’, filmen med Jimmy Cliff i hovedrollen fra 1972, og så kjøper du soundtracket samtidig. Da kan du ikke gå feil min venn. Tro meg’. Og det gjorde jeg. Jeg kjøpte begge, og satte meg ned en søndag ettermiddag for å bli innviet.
’The Harder They Come’ handler om Ivanhoe Martin, spilt av nevnte Jimmy Cliff, som kommer fra landet og inn i Shanty Town, Jamaica. Man kan ikke unngå å bli fascinert av både væremåten til folka i filmen, bildene av et fattig Jamaica på 70-tallet og ikke minst, måten de snakker på. ”I soon come back”, ”Why you no bring no mango from country” og ikke minst tekstlinja ”Dem a loot, dem a shoot, dem a wail in Shanty Town”, alle utført på deilig gebrokkent engelsk. Kan man egentlig ikke elske dette? Uansett. Ivanhoe Martin vil bli berømt. Griner seg til å spille inn låten, ”The Harder They Come”, men får ikke helt den responsen han håpet på. Roter seg inn i noe narkosaker, og ender opp med å drepe masse folk, inkludert et ikke ubetydelig antall poliser. Han blir etterlyst over hele landet, og låta hans blir en hit. Selvfølgelig. En herlig film som kan ses hundre ganger uten at det blir døllt, legg særlig merke til blodet under en knivstikke-episode, som uten tvil er godt utblandet rødmaling. Lavbudsjett? Jeg elsker det.
Men uansett, følelsene er vekket hos denne rustne fyren, og jeg gir soundtracket en sjanse. Man fikk selvfølgelig alle låtene i filmen, men her kan man høre de uforstyrret og la de vestlige følelsene ta overhånd. For det skal være sagt, jamaicanere er et eget folkeslag. Ikke bare løper de sabla fort rett fram, men de har en livsstil og væremåte ingen nordmann kan klare å tillegge seg. Men så lenge vi klarer å la være å imitere, så kan vi gjerne elske det vi også.
Soundtracket inneholder noen av de aller mest kjente reggae-låtene gjennom tidene. Nevnte ”The Harder They Come” av Jimmy Cliff er jo en klassiker som man ikke kan la være å like. ”Many Rivers To Cross” og ”You Can Get It If You Really Want” , begge disse også av Jimmy Cliff, er låter som man bare må like. Ikke minst en søndag ettermiddag. Også uten de lettere hallusinerende virkemidlene. Også ”Rivers Of Babylon” av The Melodians og ”Johnny Too Bad” av The Slickers er knallbra. Det er bare å løpe å kjøpe folkens.
Den siste låta ”Johnny Too Bad” oppsumerer også hvor tøft det var i Jamaica på den tiden. Det var mye vold og narkotika der nede, og da ”Johnny Too Bad”, med tekstlinjen ”They’re stabbin’ and they’re stabbin and they’re lootin’ and they’re shootin, they are too bad. Walking down the road with a pistol in your waist, Johnny You’re too bad”, ble sluppet på markedet, hadde en av musikerne gått under jorden, mens en annen satt å ventet på dødsdommen sin. Ikke bare fryd og gammen å drive med reggae på den tiden altså.
Men altså..
Jeg har fått en bilett inn til den store reggaeverden, og jeg har tenkt til å benytte meg av den. Hva blir neste skritt tro, Jackie Mittoo? Er det noen som har noen tips, let me know. Ok?
Andreas Milde