Så snart du har kommet halvveis gjennom førstelåta "Blood Dries Darker" slår det deg at den særvakre skurringen fra debuten Songs Of Shame er delvis satt til side til fordel for...country? Jajamensan. Og det er i tillegg en farlig fengende liten leirbålsang, med en lekker melodi og noen deilig skeive koringer. Også coveret på skiva er lysere, gulere og mer blomsterlig enn forgjengeren. Og det høres. Brisen i brisen, hvis du skjønner hva jeg mener. Sommerlig og melodiøst, men med en alkoholisert trang til å penetrere melodiene med en bråkete gitar eller en halvsur Neil Young-harmoni.

Streit country blir det selvsagt aldri for Woods, men den folksy americana-grunnmuren brister aldri. Enten de lirker ut den smoothe åpningslåta eller de skrenser seg gjennom outroen på "Mornin` Time". Det er sleivete og rart, men samtidig merkelig klassisk og tidløst. Litt sjukt og litt vakkert, som en bra kvinne(?). Om det skulle være noe gråstein ved denne skiva, så må det være produksjonen, or lack thereof. Låtene glitrer desto klarer gjennom, og det er jo strengt tatt de som gjelder.

Lite nytt, verken når det gjelder musikk eller lydbilde. Men likevel en fornøyelig sommersandwich.