Du har i utgangspunktet to former for musikalsk særhet. Den ene er introvert. Skranglete, sprø, minimalistisk. Den andre derimot, den er stormannsgal. Og det er i denne enden av spekteret at Oh No Ono sin siste utgivelse ligger. Et sted der sitarene bare er en bitteliten brikke i den store særheten, der nasal baklengsvokal og hyppige taktskifter er hverdagslig. I et slikt landskap, der ord som rockeopera og romskip-pop er fristende referanser, er det heller ikke rom for de streite poplåtene. Her dukker de fengende elementene opp når du minst venter det, og forsvinner så snart du har begynt å like dem. Ofte minner denne gruppa en del om de siste års Of Montreal, med en nesten androgyn fremtoning og en forkjærlighet for sær pop. Det som imidlertid gjør denne skiva virkelig spennende, er den delikate produksjonen. Lyden er stor og romslig, og gir alle detaljer og omveier rom til å utfolde seg. 

Denne skiva bør nytes sammenhenhengende, slik at låtene får renne sømløst gjennom hodet ditt. Det er med andre ord ingen åpenbare singler som svirrer rundt her. Har du derimot tid og teknisk kyndighet, så klipp gjerne ut partier her og der for gjentatt nytelse. Men selv om låtene ikke er bygget opp med vers-refreng-vers-refreng, så dukker søtsaker opp hele veien. Som min far sa når han en sjelden gang dro fram en melkesjokolade en tirsdag kveld:

en godbit smaker best i utide.