Lucy Swann har lenge vært et lovende navn, en sånn up-and-coming som de store gutta sier. Jeg har selv hørt Lucy Swann live mange ganger og kan si med gråten i hånden og kofferten i halsen at hun er en fantastisk vokalist. Men istedet for å gi ut en skive der vokalen er i fokus satser Swann heller i den stadig mer (opp)brukte elektropop-sjangeren.

Det har vært mange om beinet i denne sjangeren nå og spør du oss (klart du gjør) er det veldig mye vi kan kvitte oss med. Men Lucy vil det annerledes, hun gjør det på sin egen måte og ungår derfor å høres ut som noe vi digga på klubb og hjemmefester i 2007. Først og fremst er Swann (i tillegg til å være en super vokalist) også en artist. Det går i forskjellige daler, kroker og kriker. Noe er sårt, noe er mer happy og skiva blir stadig mer strålende. Hun mister nemlig aldri fokus.

"The Little Deaht" er så Kylie man kan komme hvis Kylie hadde vært en ung, mer streetsmart kvinne istedefor å bruke tida på badehettemote fra H&M. "To Juggle" treffer også skikkelig, men det er nok bare på "Diamonds" det butter litt imot. Langt fra noen dårlig låt, men den blir for anonym når du tenker på hvor mye annet det finnes av kvalitet på La Petite Mort. The best is yet to come. På den siste delen av skiva (spesielt de tre siste sporene) viser Lucy seg fra en litt mørkere side og det er noe som virkelig kler henne. Avslutningen står til ti blank og jeg håper virkelig at hun utforsker mer av den siden av seg selv ved neste anledning. "Undercover" er jo bare helt nydelig!

Av alle elektropopartister som finnes der ute i dag er Lucy Swann (om man kan kalle henne en elektropopartist) en av de du burde bruke tida di på.

Mini-slippfest på Internasjonalen på torsdag, og sannelig er hu ikke klar for Øya også.