Søk





Moddi - Grefsenkollen

Album-slipp på Grefsenkollen.

Etter klippet Moddi vs. Kråkesølv ble sluppet på By;Larm sine sider, hadde jeg naturligvis ganske høye forventninger til releasen av det første albumet hans "Floriography" . For sist jeg så han, spilte han alene på Betong med et trekkspill, og en på cello. Da han i tillegg ikke brukte mikrofon, for å få publikum til å holde kjeft, og alle satt på gulvet inkludert en facinert Erlend Øye på første rad, visste jeg at dette helt klart var en artist man måtte se opp for i fremtiden.

Uansett, det er umulig å fortsatte å snakke om denne konserten uten å nevne det heller eksotiske valget av lokale. Med en beliggenhet "nesten på toppen av Oslo", som arrangøren påsto, var det et sant helvete å komme seg dit ved bruk av offentlig transport. Nettsidene hevdet at det var en fin spasertur. Jeg konkluderer frostbitt og en slem taxi-regning. Moddi insisterte på å ikke spille på den konsert-scenen som Grefsenkollen vanligvis har konserter på, men heller et mye mindre siderom, som i hine hårde dager var en drikkestue. Hvorfor en selverklært avholdsmann på død og liv vil holde konserten der, er det nok bare Moddi og fulgene som vet.

Moddi startet hele konserten med en heller lang og litt keitete åpningstale om "å gjemme seg bort i datamaskinen", og hvordan han elsket strategi-spill. Det var et poeng der tror jeg, men det ble borte for min del i en blanding av mumling og
nervøsitet, og med plass helt bakerst grunnet reserverte sitteplasser, og en fullstending utsolgt scene, var det vanskelig å høre noen av hans flerfoldige og tydeligvis veldige humoristiske anekdoter mellom hver sang. Helt foran holdt de på å dette av stolen. Anekdotene hadde uansett ingenting å si, for det var musikken som virkelig blåste alle av banen. Fra å ha hørt han uten mikrofon tilnærmet alene til å høre han med fullt band, føltes helt rikig.

Alle som spilte på albumet var oppe på scenene på et eller annet tidspunkt. Noe som gjenspeilet seg i sceneriggen som inneholdt: 1 kontrabass, 2 fioliner, 1 viola, 2 celloer, 2 gitarer, 1 trekkspill, 1 flygel, 1 mbira og 2 bongotrommer. Storveis!

Foruten Moddi på trekkspill og gitar, besto resten av bandet av: Christine Hendriksen på fiolin og viola, Katrine Schiøtt på cello, Jørgen Nordby Hendriksen på perkusjon, Einar Stray på piano, Ofelia Østrem Ossum på cello, Hanna Furuset
på fiolin og Erik Nordmann Aanonsen på kontrabass, og Hanna von Bergen på mbira, eller tommelpiano om du vil.  To av tre skøyere representert, som Kjetil Sandlund ville sagt, og det er jaggu meg litt av en gjeng Moddi har samlet på
scenen denne iskalde onsdagskvelden. Det ser litt ut som om han dro ut i Finnskogen, og med en sjamans kall ropte resten av bandet sitt ned fra fjellet, og stilte dem opp på scenen med hvert sitt instrument, mens en snøstorm herjet utenfor og levende lys blafret rundt i lokalet.
 
Skal man definere musikken til Moddi, vil jeg påstå at det er en god blanding av mye rart, men det som kommer først til hodet er en del Colin Maloy, Dylan under Desire/Rolling Thunder Revue-æraen, en bittelitten dæsj Belle & Sebastian, og en liten del Thomas Dybdahl blandet med gammel irsk folke-musikk, hvorenn perifært det høres ut. Bunnpoenget er at det er utrolig fin musikk. Fin. Finfint. Da jeg forhørte meg etter konserten, var det også ordet som tronet høyest på adjektiv-listen. Fint, og jæye meg, det er det for all del, men det ligger også noe mer bak det. Jeg vet bare ikke helt hva det er enda, men det minnet meg om noe som skjedde da jeg og fotografen ankom.



Før konserten startet, satt vi, og kjedet oss smått. Vi turte ikke helt å kjøpe en pils, i den frykt at den helt sikker var like dyr som vi trodde. Uansett satt det seg en dame ved siden av oss, og etter litt prat fram og tilbake, kom det frem at
det var moren til Moddi. Jeg spør: "Åja, er det mye familie her?" Hvorpå hun svarer:"Ja, hele storfamilien er her. Jeg mener, noen måtte jo kjøpe billettene!". Ouch.

Jeg mener uansett at Moddi eller moren til Moddi eller resten av storfamilien ikke har noe å frykte. Moddi besitter en utrolig melodi- og tekst-teft, og noe veldig mange artister mangler; en dramatisk oppbygging av sanger, nærmest en
litteratursk tilnærming til låt-begrepet i likhet med f.eks The Decemberists. Plusser du det sammen med hans små-sjarmerende norsk-engelske uttale, og et band som tilsynelatende ikke kan gjøre feil, spår jeg en stor fremtid for Moddi.

Helt tilslutt vil jeg gjerne appludere arrangøren på Grefsenkollen for den kleineste avslutningen på en konsert jeg har sett på en stund. Etter siste låt kommer han opp på scenen med en flaske champis, blir vennlig minnet på av Moddi at de er avholds hele gjengen, før han sier til publikum: "Ja, det var enda godt. Der sparte vi den flasken. Dere er jo billige i drift, ikke spiser dere heller. He....he....he". Kudos mann, du virker som en knall-type. Og ikke kall meg gutt neste gang vi sees heller. Jeg er høyere enn deg.  

Floriography er ute 8. februar.

Foto: Alexander Worren

Knut Killmer , 5.februar 2010

Del

Nyheter

Artikler

Bok: PRINCE SHOCKADELICA
23.januar 2014: Ikke ofte vi skriver om bøker her på Furore. Kan de folka der lese a???, spør du deg selv sikkert nå. Men når det kommer til Prince må vi jo i hvert fall gjøre et forsøk.
Årets Beste 2013
22.desember 2013: Den tiden på året, folks. Les eller gråt.
Litt av noen typer
19.juni 2013: Litt av noen karakterer.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!