Og ikke noe er bedre enn det, for jeg skal innrømme at jeg har vært skeptisk. "Singer/songwriter som låner mye fra Damien Rice", det roper ikke akkurat Milde-materiale av den setningen der. Men, beskrivelsen stemmer fortsatt ganske bra, og det tyder vel bare på at jeg har blitt eldre. Jeg liker tross alt Toto også nå.

 

Vi delte faktisk øvingslokale med Pål Moddi Knutsen for en liten tid tilbake, og det slo meg ganske kjapt at det var en ganske merkelig, men trivelig, skrue vi hadde å gjøre med her. Mannen er alltid (alltid!!) blid, og han pyntet blant annet ofte lokalet med hjemmebroderte (!) slagord som "Rægn, e et sommertægn" og delte ut "Ryddiplom" hvis man hadde klart  å holde det nogenlunde ryddig der opp. Er det mulig å ikke like denne fyren? Ja selvfølgelig, han kunne jo laget sjukt dølle låter....

 

Og han balanserer på en veldig tynn line denne Moddi. For dette er ikke særlig nyskapende, og mange vil nok si at de har hørt det før. Men han treffer meg allikevel på et ømt punkt med disse låtene og den inderlig stemmen hans. Stemningen i selve låtene er også noe ganske annet enn hva vi kjenner fra disse andre kjipe kara fra Norge med kassegitar og et bombet følelsesliv. Ja, jeg snakker til deg Thomas Dybdahl.

 

Skiva er spilt inn på Island med hans faste backingband, Med Band (ja, jeg tror det er det de kaller seg), og man får ganske kjapt følelsen av at man befinner seg på en forblåst øy midt i havet. Utrolig flinke strykere, og trekkspillet til Moddi setter et voldsomt preg på skiva, og jeg kjenner meg ganske sikker på at dette kan funke særs godt hos Hvermansen her til lands. Skal vi prøve på Skavlan Pål? Du og Rihanna liksom.

 

"Rubbles", "Ardennes", "Smoke" og "Poetry". Du kan starte der, så kan du fortsette på egenhånd. Inn i Moddiland.