The Strange Boys er nemlig på en litt merkelig måte vriene å sette i bås. Ikke fordi det er vanskelig å finne band som minner om dem, men fordi det ikke er helt greit å skjønne hvor de hører hjemme. Den skitne produksjonen vil ofte lede tankene hen til utallige nåtidsband, mens musikken ellers kan gi alle mulige assosiasjoner. Buffalo Springfield? Selvsagt, sjekk bare ut hvordan tittelsporet minner om sistnevntes "Hot Dusty Roads" i både melodi og gitarlyd. Søttitalls-punk? Naturligvis, la bare noen sekunder av  "Night Might" rufse deg til. Moderne hipster-folk? Ikke noe problem, ta for eksempel "Dare I Say" med akustisk gitar, knirkete vokal og saloon-piano. En mer allsidig utgave av Deer Tick, om det sier deg noe.

Selv om spriket er stort, så opplever man likevel en gjennomført helhetsopplevelse etterhvert som Be Brave snurrer av gårde. Man kan liksom ikke unngå å la seg sjarmere av den snurrige vokalen (en Brooklyns Pete Doherty?), den litt gammelmodige takten, og de fengende låtene. Det er en herlig blanding av rock, folk og blues, stavmikset inn i The Strange Boys sitt skrudde lydbilde. Og selv om mange band ligger i en slik retro-orientert løype, så klarer historieforståelsen og låtskrivingen til The Strange Boys å gjøre dem en god del mer interessante enn de fleste andre. Absolutt verdt en lytt hvis du liker noe av musikken som har vært laget de siste seks tiårene. Hvis ikke:

Hold deg unna.