Vokalen til Tahita Bulmers klassiske slacker-henslengthet gir en digg britisk cockiness til New Young Pony Clubs ellers streite dancerock. Og når musikken her ikke tar den lettbente, fengende musikken fra debuten noe særlig lenger, så er resultatet dessverre litt skuffende. De har på en måte vokst like mange år som det har gått mellom de to skivene. Noen års mer voksenhet og noen års mindre lekenhet. Litt mindre sprelsk produksjon, litt mer glans og livløshet. Ingenting er dramatisk mye dårligere, det er bare firt litt på krava på alle områder.

Jeg klarer aldri å mislike dette bandet, til det er de altfor glad i å ha det moro og danse fra sent på natten til tidlig på morgenkvisten.Og noen høydepunkter klarer man også å finne på The Optimist. Åpningslåta "Lost A Girl" har alt det beste fra denne gjengen. Digg bassriff, bakoverlent vokal, fengende refreng og en slags mørk glede som smitter over på hele plata. Det samme finner man også igjen allerede på neste låt "Chaos". Tunge, messende rytmer kombinert med dansbart tempo og fengende låter. Et slags mørke som bringer håp om noe digg. 

Om ikke annet så funker i hvert fall tittelen på skiva knallbra.