DinG har solgt smått utrolige 12000 eksemplarer av de første EP’ene sine og de har turnert USA hele 10 ganger. Så, hvorfor i all verden har disse gutta gått meg hus forbi? Kanskje fordi jeg kun er på Revolver hver eneste helg, men også fordi DinG har tatt veien rett ut av Norge, og satset fullt på det der andre landet. Utlandet.

Oslo-bandet har siden starten i 2005 peiset av gårde for egen maskin, uten en gang å ense hva som har skjedd i musikkmiljøet ellers her til lands. Og godt er det. De spiller kompromissløs og fengende punk/hardcore, og lager låter som virkelig setter spor i deg. Etter å ha hørt på låter som ”Set In Stones”, ”Moving Parts” og ”For Keeps”, så sitter jeg tilbakelent i sofaen med svette rennende nedover panna. Skjorta henger bare halveis på, den har jeg tydeligvis revet i filler. Jeg er svimmel, men euforisk.

”Soft Clicks” er spilt inn av popprinsen Kenneth Ishak, og selvom dette er ganske så catchy saker, er dette ganske langt unna hva vi er vant til fra den fronten. Som deres nevnte inspirasjonskilder, Gorilla Bisquits, Lifetime og Kid Dynamite er DinG brutalt direkte, intenst og urovekkende vanedannende. Jeg har hørt på skiva sammenhengende i flere uker allerede og jeg er ikke i nærheten av å legge den fra meg.

Dette minner meg stort om mine gamle helter Propagandhi, men mest av alt er det befriende å høre et band som dette komme ut av Norge. Fra mine egne bakgater. Jeg skal danse og juble hele veien til julaften. Eller hva faen, dette er julaften, med skrubbsår på knea og kutt i panna! Årets norske skive.